Oppdag hva som finnes inne i Vatikanbiblioteket | Pavestolens bibliotek

• Grunnlagt i: 1475
  
• Grunnlegger: Pave Nikolaus V
  
• Beliggenhet: Gårdsplassen Belvedere, som ligger i Vatikanpalasset, fungerer som inngang til Vatikanbiblioteket.
  
• Avdelinger: Avdeling for Manuskripter, Avdeling for trykte bøker, Numismatisk avdeling
  
• Samlinger: Manuskripter, arkivsamlinger, trykte bøker, grafisk materiale, numismatiske samlinger og kunstgjenstander.

• Nesten 2 000 000 trykte bind og serier, inkludert over 8 000 inkunabler, er bevart i Vatikanbiblioteket.
  
• Mellom 1927 og 1939 bisto Library of Congress og Carnegie Endowment for International Peace med moderniseringen av Vatikanbibliotekets bokkatalogsystem.
  
• Vatikanbiblioteket har 75 000 manuskripter på latin, gresk, arabisk, hebraisk, persisk, etiopisk og syrisk som strekker seg tilbake til det 2. århundre
  
• Biblioteket får ca. 6000 nye bind hvert år. Bare rundt en fjerdedel kjøpes, mens resten er gaver.

Vatikanbiblioteket kan skilte med en utrolig samling av manuskripter. Noen av manuskriptene som befinner seg i biblioteket inkluderer Carte d'Abbadie, Boncompagni Ludovisi, Libri minuscoli, Papiri Vaticani copti, Raccolta Rospigliosi, Vaticani musicali og over 100 andre.

Arkivsamlingen i Vatikanbiblioteket er like imponerende. Samlingen omfatter Archivio Barberini, Archivio Barberini Colonna di Sciarra, Autografi e Documenti Patetta, Computisteria Ottoboni, Pergamene Patetta, S. Maria in Cosmedin og mange flere.

Vatikanbiblioteket huser over 1 600 000 trykte bøker, hvorav de fleste er gamle og sjeldne, inkludert over 8600 inkunabler, titusenvis av 1500-tallsutgaver og 1600-tallsutgaver, særlig i Barberini- og Chigi-samlingene.

Vatikanbibliotekets grafikksamling er hjemsted for noen fantastiske kunstverk, inkludert Fondo Stampe, Fondo Stampe Geografiche, Raccolta fotografica, Fondo Bianchi Barriviera og flere. Ashby-samlingen og Gismondi-samlingen er to selvstendige, lukkede samlinger av en viss størrelse som er en del av grafikksamlingen.

Mynter, medaljer, plaketter, stempler, inskripsjoner, utskårne steiner, svovel- og gipsavstøpninger og annet materiale oppbevares i Vatikanbibliotekets numismatiske kabinett, eller Medagliere. Her bevares også romerske mynter fra den republikanske perioden, mynter fra Italias byer og herredømmer, medaljer fra andre land fra renessansen og frem til i dag, og mye mer.

100-vis av kunstprodukter som ikke er bøker, er utstilt som ornamenter i Vatikanbiblioteket, blant de mange verdifulle gjenstandene som befinner seg der. Disse verkene - kunstverk, skulpturer, møbler og andre gjenstander - har blitt katalogisert som Library Art-objekter. Kunstgjenstandene er kategorisert og inkludert i den generelle katalogen samt i katalogen over Grafiske materialer og Kunstgjenstander, sammen med bilder.

Vatikanbiblioteket er også hjemsted for noen spesielle prosjekter. Disse inkluderer IIIFs tematiske stier, RICI - Bøker og biblioteker fra religiøse ordener i Italia på slutten av 1500-tallet, The Polonsky Project, Travel with Dante og The Alamire project.

Louis, Missouri, er det eneste oppbevaringsstedet for mikrofilmer fra Biblioteca Apostolica Vaticana, Vatikanets bibliotek. Den finnes i Pius XII Library på Saint Louis Universitys campus. Lowrie J. Daly tegnet biblioteket, som ble finansiert av Knights of Columbus. Formålet var å øke tilgjengeligheten av Vatikanet og annet materiale for amerikanske akademikere.

I første halvdel av 1200-tallet ble pavenes første bibliotek og arkiv spredt av hittil ukjente årsaker. Etter Bonifatius VIIIs død ble nye samlinger samlet inn av pavene i dette århundret flyttet til Perugia, Assisi og til slutt til Avignon. Pavene som vendte tilbake til Roma etter 1415, forsøkte ved ulike anledninger å gjenerobre den tapte biblioteksarven; det som var igjen i Avignon på begynnelsen av 1600-tallet, havnet i Borghese-familiens samling, som Leo XIII kjøpte i 1891.

Vatikanbibliotekets moderne historie kan spores tilbake til midten av 1300-tallet. Det var Nikolaj V som bestemte at de lærde skulle kunne lese og studere de latinske, greske og hebraiske tekstene. Med utnevnelsen av en bibliotekar, Bartolomeo Platina, og den nødvendige økonomiske støtten, kunne Sixtus IV gjenoppta, fullføre og gjennomføre Nikolaus Vs oppdrag. Den nye institusjonen holdt til i første etasje i en bygning som Nicholas V allerede hadde pusset opp. Samlingen fortsatte å vokse, fra totalt 2527 manuskripter i 1475 til 3498 i 1481.

Biblioteket fortsatte å vokse på 1500-tallet, særlig under Leo X, med metodisk forskning og innkjøp av manuskripter og trykte verker. Utover 1600-tallet begynte man å innlemme hele fyrstelige eller private biblioteker i samlingen. Mange av disse er blitt til unike, lukkede samlinger av manuskripter og trykte bøker, som skiller seg fra de åpne samlingene som begynte i selve biblioteket. På 1700-tallet ble det opprettet og gradvis utvidet avdelinger for antikvariske og kreative samlinger i Vatikanbiblioteket.

Da Roma ble innlemmet i det franske keiserriket i 1809, ble Vatikanbiblioteket et nasjonalbibliotek, og de religiøse ordenenes samlinger ble lagt til. Biblioteket ble åpnet for et større publikum av akademikere og historikere under Leo XIII, og den moderne lesesalen for trykte bøker ble etablert i 1892. Da bilene gjorde de gamle stallene ved Cortile del Belvedere overflødige i 1927, bestemte pave Pius XI seg for å bygge dem om til magasiner for bibliotekets trykte bøker. Nye magasiner med manuskripter ble opprettet under Vatikanbibliotekets indre gårdsplass fra 1982 til 1984, takket være finansiering fra den tyske bispekonferansen.

Mer enn hundre samlinger utgjør Manuskripter. Disse er svært forskjellige, ikke minst når det gjelder størrelse, fra Vaticani latini, som har 15 371 nummererte gjenstander, til samlinger som utelukkende består av en enkelt gjenstand. Vatikanbiblioteket er kjent som bibliotekenes bibliotek på grunn av mangfoldet av manuskriptsamlinger og deres proveniens. Biblioteket er ikke bare bemerkelsesverdig på grunn av pavenes kontinuerlige innsats, men også fordi det har fått tilført hele biblioteker som gjenspeiler andre tidsepoker, verdener og sivilisasjoner.

Vatikanbiblioteket har ikke konstruert en egen avdeling for samlinger som er mer hensiktsmessig eller til og med utelukkende arkivmessige med den hensikt å skille dokumentarisk materiale fra manuskripter som tilhører de samme samlingene. Det var snarere bibliografiske og driftsmessige hensyn som fikk biblioteket til å opprette arkivseksjonen mot slutten av 1970-tallet. I dag er denne avdelingen det permanente hjemmet til de store arkivene som har kommet til biblioteket i ulike perioder og med ulike formål.

Målet med denne avdelingen er å garantere at Manuskriptenes lesesaler og magasiner fungerer problemfritt. I tillegg informerer personalet avdelingens Regissør for Manuskriptrestaurering om manuskripter som trenger restaurering, samt fører tilsyn med forespørsler om godkjenning av duplisering. De skal også hilse på og hjelpe forskere, samt vise frem de viktigste verktøyene for forskningsarbeid. De hjelper til med å sende inn digitale manuskriptforespørsler og gir digital tilgang til manuskripter.

Sjeldne bøker, samtidsbøker, tidsskrifter, digitale ressurser og andre ressurser som ikke er bøker, håndteres av Seksjon for Tilgjengelighet. Denne seksjonens hovedansvar er å håndtere de administrative aspektene ved integrering av publikasjoner i Vatikanbibliotekets samlinger. De rutinemessige aktivitetene er for det meste fokusert på anskaffelser, men tar også for seg materiale som kommer inn via bidrag eller utvekslingsprogrammer.

Selv om man hadde håpet på en samlet katalog for trykt materiale i hundre år, ble en systematisk katalog endelig organisert i 1920-årene. Den samtidige generalkatalogen over Vatikanbibliotekets trykte bøker ble etablert i 1928; tidligere hadde de ulike samlingene sine egne kataloger, utarbeidet innenfor rammen av hver samling og etter forskjellige kriterier. Vatikanbibliotekets katalogiseringsstandarder ble første gang publisert i 1931, og den tredje og siste utgaven ble utgitt i 1949.

Sala Leonina, som inneholder rundt 56 000 bind og har 104 stoler, og Sala Leonina Minore, som rommer rundt 15 000 bind, er de viktigste rommene for trykte verk i Vatikanbiblioteket. Periodikumlesesalen, som ble offisielt åpnet for publikum i 2002, har 32 sitteplasser og gir enkel tilgjengelighet til 949 vitenskapelige tidsskrifter. Et annet leseområde, Salone Sistino, åpnet i oktober 2017, med rundt 28 000 bøker og 24 sitteplasser.

Seksjonen for Sjeldne bøker tjener tre formål: å tilby forskere originalkilder til forskning, å fortsette den spesialiserte kategoriseringen av gamle bøker som er skapt før 1800, og å utvide Vatikanbibliotekets samlinger av gamle og verdifulle bøker. Det første konkrete målet for denne seksjonen er å legge inn den publiserte inkunabelkatalogen i OPAC. I andre fase skal det utarbeides en mer detaljert katalog over inkunablene, som også vil bli gjort tilgjengelig på nettet.

Vatikanbibliotekets grafikkabinett er et betydningsfullt kunstnerisk depot som huser graveringer og uinnbundne trykk som ikke er innbundet i bøker eller støttet av skrevne ord. Den bevarer også et stort antall tegninger som har vært en del av Vatikanbibliotekets samlinger over tid, og som ble inkludert i kobberstikk-samlingen på grunn av likheten mellom de nødvendige bevaringsmetodene. Denne delen inneholder mange bilder, samt kalkografiske og xylografiske plater.